Emner:
- introduksjon
- Automatisk kontroll
- Installasjonssted
- drift
Forord:
Kjøretøy med automatisk styrt klimaanlegg er ofte utstyrt med en luftkvalitetssensor. Denne sensoren måler kvaliteten på den sugde luften allerede før den suges gjennom åpningen på varmeapparathuset (og dermed gjennom kupéfilteret).
I det øyeblikket luftkvalitetssensoren oppdager et overskridelse av antall skadelige gasser i uteluften, sender sensoren et digitalt signal til ECU-en til klimaanlegget. Denne ECUen styrer deretter resirkulasjonsventilen i varmeapparathuset: ved å stenge resirkulasjonsventilen kommer det ikke lenger uteluft inn i det indre.
Tegningen under viser elementene i luftkvalitetssensoren. Uteluften strømmer inn i sensoren til venstre. Luften når sensorelementet via filteret. Ved hjelp av en elektrisk motstandsmåling «måler» den luftforurensningen i den innsugde uteluften. Sensorelektronikken oversetter motstandsverdien til et digitalt signal og sender dette signalet til ECU. Sensoren krever forsyningsspenning og jord for å fungere. Dette gjør sensoren til en aktiv sensor.
Automatisk kontroll:
Sensoren begynner å virke etter at tenningen er slått på. ECU mottar sensorverdien til enhver tid, men gjør ingenting med den hvis den automatiske resirkuleringsmodusen er slått av.
På kontrollpanelet til innvendig ventilasjon (oppvarming / klimaanlegg), hvis et kjøretøy er utstyrt med en slik luftkvalitetssensor, finner vi en automatisk modus. På de neste to bildene er knappen for automatisk resirkulering indikert med grønne piler.
Denne resirkuleringsknappen kan brukes til å slå på permanent resirkuleringsmodus, automatisk resirkuleringsmodus, eller den kan slås av permanent. Hvis ingen lys er på, brukes ikke signalet fra luftforurensningssensoren til å betjene resirkulasjonsventilen. Det er derfor best å alltid la den automatiske modusen (A) være på.
Smart klima og luftpleie:
I nyere modeller fra VAG-gruppen vises ikke lenger den automatiske resirkuleringsmodusen på en knapp eller innstilling i klimakontrollmenyen. Når "Automodus" i menyen "Klassisk klima" er aktivert, brukes alle sensorer knyttet til klimakontrollen for å holde klimaet i kjøretøyet komfortabelt. Vi kan tenke oss styring av de ulike klimasonene ved hjelp av temperatursensorer flere steder i interiøret og lysintensitetssensoren. Et bilde av skjermen følger...
Installasjonssted:
Luftkvalitetssensoren er plassert nær innløpsåpningen til uteluften inn i det indre. Sensoren er ofte dekket av plettering over parafanen, som vist på følgende bilde (nederst til venstre) av en Volkswagen. Etter å ha fjernet denne belegget, er sensoren synlig.
Vi finner også noen ganger sensoren umiddelbart etter åpning av panseret i inntaksområdet ved siden av kabinfilteret, som i BMW-en på bildet under til høyre. Sensoren er ringt inn i rødt.
Operasjon:
En luftkvalitetssensor er en metalloksidhalvleder (MOS). Den elektriske ledningsevnen endres under påvirkning av gass. Fra endringen i elektrisk motstand er det mulig å utlede tilstedeværelsen og konsentrasjonen av forurensningen. Arbeidstemperaturen til sensorelementet er omtrent 350 grader Celsius. Målingen er lik den vi kjenner fra lambdasensoren.
- Lav motstand: oksiderbare gasser er tilstede i den sugede luften, slik som karbonmonoksid, hydrokarboner, svovelforbindelser;
- Høy motstand: det er reduserbare gasser som nitrogenoksid i den sugede luften.
Følgende partikler i avgassene gjenkjennes av sensoren:
Bensinmotoreksos:
CO – Karbonmonoksid
C6H14 – Heksan
C6H6 – Benzen
C7H16 – n-heptan
Dieselmotor eksos:
NOX – Nitrogenoksider
SO2 – Svoveldioksid
H2S – Hydrogensulfid
CS2 – Karbondisulfid
Sensorelektronikken oversetter motstandsverdien til et digitalt utgangssignal. Dette signalet sendes til klimaanleggets kontrollenhet. De to bildene nedenfor viser motstandsmålingen av sensorelementet.
Kontrollenheten for klimaanlegg behandler signalet fra luftkvalitetssensoren og avgjør om det er grunn til å åpne eller stenge resirkulasjonsventilen.
Følgende bilde viser en del av varmeapparathuset, med resirkulasjonsventilen og dens aktuatormotor øverst. I den viste tilstanden har resirkulasjonsklaffen stengt lufttilførselen fra utsiden (ingen uteluft kan komme inn) og har åpnet ventilen fra innsiden. Interiørviften suger nå luften fra interiøret, blåser luften gjennom fordamperen og/eller varmeradiatoren for å kjøle eller varme luften, hvoretter luften går tilbake til interiøret via utløpene. Luften blir deretter resirkulert.
Vi ønsker ikke å foreta resirkulering permanent: det er stor sjanse for at det oppstår ubehagelig lukt, kortpustethet blant beboerne og duggete vinduer. I prinsippet ønsker vi kun å bruke resirkulasjonsventilen for å gjøre klimaanlegget så kaldt som mulig (kjøle den nedkjølte luften enda mer) eller for å hindre at luft utenfra kommer inn i interiøret.
Relaterte sider:
